lørdag 28. november 2009

HERREN HAR SKAPT DEM ALLE


"RIK OG FATTIG MØTES, HERREN HAR SKAPT DEM ALLE...." ords 22.2

Ja, det føltes slik i går da vi besøkte dette hjemmet. Og virkelig: det var nok to verdener som møttes der i hyttetunet. Det materielle er en ting, men fraværet av LYSET som skinner i mørket er noe helt annet. Mens vi hilste på gamlemor, som var svæææært gammel, gikk en gruppe syngende kvinner forbi. De skulle til Bassotu-sjøen for å tilbe hos en "doktor"....de skulle være der hele natta. Synge, rope og være der. Ofre fett. Melk. Sau. Slik at det nye året må bli ett godt år, med gode avlinger og gode beiter for dyra. 
Og ja, Herren har skapt dem alle. De tilhører Ham. Men de kjenner ham ikke.
Heldigvis at Gud KAN. "Jeg vet at du kan alt, og at ingen plan er umulig å gjennomføre for deg". Job 42.2
Derfor kan vi også gå å tilbe. Tilbe Himmelens Gud. At vi i dagene som kommer må få bringe LYSET ut til folkeslagene. Til gamlemor og til den nye flotte oppvoksende generasjon av datoogaer.

GOD ADVENT

fredag 13. november 2009

GRATULERER MED DAGEN

...til Renate, Kjetil og Mariell....
Idag er det fest i Misjonssalen, Sandnes. Vi er to her ute som så gjerne ville vært med. Men vi er med, - i tanker, bønn, smil og tårer. Faktisk er det 29 år siden vi opplevde det samme i Hetlandshallen i Stavanger. Opplevde at hender ble lagt på våre hoder. At våre liv ble lagt i Guds allmektige hånd, og at en stor forsamling lovet å "gå sammen med oss ut til folkeslagene med evangeliet".... Gratulerer med dagen! Gratulerer med oppdraget kjære, kjære Renate, Kjetil og Mariell! Dere er våre. Dere er Guds!

Renate, Kjetil, Mariell og Babu
Mai 2009

lørdag 7. november 2009

NÅR HIMMELEN BRENNER

...når himmelen brenner blir alt omkring deg avsvidd, tørrt, grått og støvete...Denne høsten har vært slik. Det har ikke vært skikkelig regn siden april. For ei uke tilbake var vi en tur til Lake Natron, og det var i sannhet en tur som gjorde inntrykk og satte spor. 
Dette er ikke yr, eller regn, eller skyer...men det er støv. Vi kjørte gjennom slike støv-vinder flere steder på vår vei til Natron sjøen.
Allikevel var det dette som gjorde mest inntrykk. Langs nesten hele veien lå det dyrekadaver. Både kveg og vilt. Helt inne ved sjøen lå det kadaver over alt. Ja, like inne på boplassene til folk. Det luktet ille. Barn lekte og sprang mellom kadaverne...og ropte etter oss om å få friskt vann.... Det var ett trist "stille" syn. De kuflokkene som enda var der var uhyggelig tynne og magre...og de kan umulig ha overlevd så særlig lenge....

Vi kunne umulig reise hjem med den siste vannskvetten vi hadde på kanna vår. Glade masai kvinner fikk de siste dråpene..














..vi campet med teltet vårt inne ved sjøen. Hadde bål, stekt bacon og kaffi. Manglet ingenting. Turen var et nydelig avbrekk i hverdagen vår. Full av sterke inntrykk som enda sitter på netthinna. 
Hvor lenge vi du la himmelen brenne Herre? Afrika gråter!