tirsdag 9. februar 2010

VRAKET men ELSKET

Han ble født frisk. En sønn. Dobbel glede for en Datooga. Vokste opp hos mor og far. Gjette sauer og geiter frem til skolestart. I tredje klasse merket han at føttene ble vonde og nektet å lystre. Det ble vondt å gå. Det ble vanskelig å springe til skolen. Så kjente han det i hendene også.....hva kunne det være? Beina ble mer og mer forkrøplet. Hjemme ble han ubrukelig og vist på dør. Avvist. Vraket. Ei dame viste barmhjertighet og tok han til Haydom for å etterlate han der. Gutten kom tilbake til Balangda uten å ha fått hjelp. Nok en gang ble han vist barmhjertighet fra ei dame. Han fikk bo hos henne. Nær skolen. Spise fra samme matfat som resten i familien. Nå må han bruke stokk for å bevege seg....hvert steg han tar er smertefullt. Vi har hjulpet han igang med videregående. Er i gang med tredje nå. Møtte han igjen på søndag. Sykdommen spiser seg videre. Det var vanskelig å se på han der han "gikk". Men han var opptatt av to ting: Hvordan kan jeg få lære mer om Jesus og bli døpt! Og hvordan kan jeg igjen få oppleve å være mor og fars barn, sønn og arving!
Daniel du er "dyrebar i mine øyne, du er aktet høyt, og jeg elsker deg...sier Herren".
Jes.43:4
Min lille gode venninne fra Gasaboy!
"Det er trygt å være Jesu lille lam. Han vil lammet bære, jeg vil bli hos Ham"!

"Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus". Joh 17:3
Datoog: Unaenda wapi? / Hvor går du?